Veien ut av koronakrisen

Hvor godt var vi forberedt på koronakrisen? Hadde vi en beredskap? Den 12. mars stengte samfunnet og arbeidslivet raskt ned, men hvilke planer var det for å få arbeidslivet opp igjen etterpå? Og hvordan kommer arbeidslivet til å se ut i framtiden? Disse og flere spørsmål vil Koronakommisjonen ta stilling til i tiden framover.

Tekst og foto: Carl-Erik Christoffersen
I forrige nummer av Signaler forsøkte vi å se inn i framtiden på bakgrunn av erfaringene med koronakrisen så langt. Nå har vi fått mange flere erfaringer fra krisen og krisehåndteringen. Kanskje det kan hjelpe oss til å se hvordan arbeidslivet blir lengre inn i framtiden.

Manglende beredskap og selvforsyning

Du skal ikke ha arbeidet lenge med beredskap for å forstå at den var lav i Norge på dette området da covid-19-viruset slo til. Det er bare å gå til definisjonen: «Være beredt, for å forstå det.» Til tross for at regjeringens viktigste rådgiver på beredskapsområdet – Direktoratet for samfunnssikkerhet – hadde advart mot en slik krise ved en rekke anledninger, ble lite gjort. I ettertid har regjeringen sagt at de hadde en plan om at dersom en slik krise oppstod, ville de kjøpe inn det utstyret som trengtes.Problemet var at denne planen holdt ikke vann, siden de landene som vi skulle kjøpe fra selv hadde behov for det som skulle kjøpes inn. Vi var nemlig ikke selvforsynt på dette området, og det var heller ingen planer om det. Den manglende selvforsyningsgraden var i ferd med å bli et nasjonalt sikkerhetsproblem. For dette handler både om arbeidslivet og om sysselsettingen, når industrier/produksjoner blir solgt ut av landet.

Mange peker på at det er behov for bedre selvforsyning innen medisin og helsesektoren – at vi må ta tilbake en rekke produksjoner til Norge, som er flyttet til utlandet. - Men vi har en liten og åpen økonomi, understreker økonomiprofessor Kalle Moene, noe som betyr at vi er svært avhengige av andre. Det betyr også, etter hans mening, at det kan være romantisk ønsketenking at vi skal bli selvberget innen ulike produksjonssektorer. Men derfra til å ha en beredskap innen medisin og helse er det et hav imellom.

Har fagbevegelsen sovet i timen?

I den andre enden av skalaen finner vi overlege Mads Gilbert i Tromsø. Han understreker at vi må aldri komme i samme situasjon som vi har vært. Verken når det gjelder medisinsk beskyttelsesutstyr, som vi har manglet under koronakrisen eller medisiner som har manglet i lengre tid. Et riktig spørsmål å stille er hvor fagbevegelsen har vært, mens norske arbeidsplasser har blitt solgt ut av landet? Har de sovet i timen? Glemt å trekke i nødbremsen? Det har vært noen protester, men så veldig høyrøstet var de vel ikke?

Mangler planer

På beredskapsområdet kan vi også spørre om regjeringen hadde øvet seg gjennom dette scenariet på forhånd, og avdekket de alvorlige sikkerhetsutfordringer som kunne oppstå? Nei, lite tyder på det. Det var lett å stenge ned arbeidsliv og resten av samfunnet. Det var i praksis gjort på en dag. Hvilken plan forelå for å bringe samfunnet tilbake til en normaltilstand igjen? Det er så langt ikke registrert noen slike planer. Hadde de satt seg ned før koronakrisen var et faktum og øvd seg gjennom disse problemstillingene, ville de kunne hatt en god strategi for dette. Mens krisen pågår og «toget» er i full fart, er det svært utfordrende å legge slike planer. De bør foreligge før du står oppe i situasjonen.

Vi må få et kunnskapsløft

Lenge før koronakrisen brøt ut var kunnskapsløftet i næringslivet et viktig tema. Kompetansen i arbeidslivet måtte videreutvikles slik at vi var klare for framtidens arbeidsoppgaver.

Oppskriften til Kongsberg Gruppen

Det må være mulig å komme fram til nye løsninger når det gjelder kompetanseheving i bedrifter. Vi kan ikke stoppe nye idéer og løsninger fordi de ikke passer inn sammen med dagens strukturer og systemer som begrenser mulighetsrommet. Kongsberg Gruppen inviterte statsministeren for å se på løsninger der man ikke bare sender ansatte tilbake til universitetene samtidig som de blir sagt opp i Kongsberg, for så å håpe på at de tar en skolering som passer inn i deres virksomhet. De ønsker en ordning - med statlig finansiering - der de ansatte kan skoleres på stedet til morgendagens oppdrag.

- Vi har mange oppdrag og mye å gjøre. Kontraktene våre løper over mange år, og de innebærer behov for stor teknologisk utvikling, forklarer divisjonsdirektør Kjetil Reiten Myhra i Kongsberg Gruppen. Framfor å sende ansatte ut for å bli passive mottakere av NAV-penger, ønsker bedriftene på Kongsberg å holde de samme folkene på arbeidsplassene og bruke tiden på kompetanseheving. At man har et kunnskapsløft i næringslivet med en statlig finansiering for å møte framtidens utfordringer. Det er viktig at vi ikke lar de etablerte strukturer stanse nye idéer knyttet til kompetanseheving i virksomheter. F.eks. må de ansatte som igjen skal studere kanskje ha studielån og stipender. De tradisjonelle modellene for studiefinansiering må ikke bli til hinder for å finne nye løsninger.

Samarbeid avgjørende for å lykkes

For å lykkes med kompetansearbeidet, er vi avhengig av at involverte aktører ser behov for å samarbeide, understreker fylkesutdanningsdirektør Vegard Iversen i Trøndelag. Felles ambisjoner, gode samarbeidsprosesser, sambruk av ressurser og virkemidler er viktige suksessfaktorer for å lykkes, mener han. Altså et tettere samarbeid mellom det offentlige/det politiske/næringslivet.

Mange er positive til mer utdanning

Over halvparten av de som har blitt permitterte eller har opplevd inntektstap sier de kan tenke seg å ta mer utdanning. Utgangspunktet for å få til kompetanseheving i arbeidslivet er derfor godt. Når så regjeringen har lagt til rette for dette har vi kommet langt på vei. Bedrifter som har 10 % omsetningsfall kan nå søke om støtte for å ta permitterte tilbake i virksomheten. Støtten er begrenset, men er en begynnelse.

Fagbevegelsen må ha en rolle

Vi ser også virksomheter som nå posisjonerer seg og øker sin spisskompetanse i forhold til det grønne skiftet. Målet må være å styrke sysselsettingen og arbeidslivet, og da må fagbevegelsen ha en rolle som bidragsyter og et støttepunkt for utvikling. Vi skal være en katalysator for nye gode og trygge arbeidsplasser i kompetansebedrifter.

Equinor kjøper seg inn i vindparker

En start på dette ser vi for eksempel Equinor som kjøper seg inn i vindkraftparker for å utvikle et nytt bein å stå på i det området. Det er ett av flere selskaper som i dag etablerer datterselskaper der de ønsker å ta i bruk nye teknologiske løsninger. Markedet er i dag begrenset, men stigende. Det er en måte å komme i posisjon for det grønne skiftet.

Hydrogen

Et annet eksempel er en hydrogensatsing. Den tyske regjeringen har vært mye mer ambisiøs sammenlignet med den norske regjeringen til å sette noen visjonære mål for en nyorientering av landets energiforvaltning. Den norske regjeringen kan også – hvis de ønsker det – være med å legge til rette for nye løsninger.

Et nytt arbeidsliv?

Mange – ofte innen næringslivet – mener at vi må fortsette og gjerne øke markedsøkonomien, privatisere det offentlige og at næringslivsselskapene fortsetter med å profittmaksimere år for år.
Faktum er at det offentlige måtte overta ansvaret for store deler av næringslivet og bruke milliarder for å redde arbeidsplasser. Mange mener derfor at den markedsøkonomiske tenkingen har spilt fallitt. Andre igjen, f.eks. leder for tankesmien Civita Kristin Clemet, mener at markedsøkonomien er velfungerende og at vi ikke bør bytte ut et slikt økonomisk system, bare forbedre det litt.

I tillegg har NHO-topp Stein Lier-Hansen uttalt at nå er det på tide å redusere antall ansatte i det offentlige. Det offentlige Norge må blir mer effektive, mener han. Det han da glemmer er det siste og svært gode eksempelet fra koronautbruddet, der det faktisk det var det offentlige i form av helsevesen og kommuner som bar landet framover.

- Kan koronakrisen bidra til at vi legger mer komplekse mål til grunn for styringen av vårt komplekse samfunn, spør fagsjef Hannah Gitmark i Tankesmien Agenda. Hun peker på at det blir stadig mer åpenbart at de målene vi har styrt etter de siste hundre årene fører oss i feil retning: Vi går mot en verden med store ulikheter der planetens tåleevne er overskredet – og der vi som mennesker ikke er lykkeligere av den grunn. Det hun egentlig spør om, er hva vi har lært av denne krisen. Har vi klart å lære noe og tenke nytt?

Mange peker på at vi har nå fått en anledning til å tenke nytt. Det store spørsmålet er om vi har grepet den muligheten. - Mens mye av næringslivet reddes av store redningspakker, taper mange det lille de hadde, understreker Hanna Gitmark i Tankesmien Agenda. Børsene går så det suser, eiendomsmarkedet likeså. Resultatet kan bli et samfunn med enda høyere ulikheter og arbeidsledighet.

Behov for en ny-orientering?

Starten på årets lønnsoppgjør skar seg etter en time. Arbeidsgiverne gikk ut allerede før første møte og sa at de ikke hadde noe å gi. Fagforbundet gikk tradisjonelt ut som i tidligere år. Har fagbevegelsen (og arbeidsgiverne) behov for en ny-orientering? Er det slik at gamle og tradisjonelle holdninger rundt lønnsoppgjørene har gått ut på dato? Er det tid for å sette en fot i bakken og finne ut om koronakrisen har ført til behov for nye strategier?

- Arbeidstakerne skal ha sin rettmessige del av verdiskapningen, understreker forbundsleder Alfred Sørbø. Men når prisstigningen er regnet inn i potten, kan det da være tid for å hente fram andre områder?

Et anstendig arbeidsliv kan være et område å ta inn. Vi hadde for noen år siden endringer i Arbeidsmiljøloven initiert av arbeidsminister Robert Eriksson (FrP). De endringene mener mange ikke var bra for arbeidslivet.

De fleste av disse temaområdene er kanskje ikke så nye i seg selv, men samlet forutsetter de at vi får andre verdier enn arbeidslivet har hatt til nå. Det er at vi i stedet for å tenke stadig mer i lønningsposen hvert år, tenker nytt. For arbeidsgiverne vil det bety at de ikke må profittmaksimere hvert år for å være vellykket.