Unio, quo vadis?

Unio satte i fjor høst ned en arbeidsgruppe til å utarbeide et diskusjonsnotat om hvordan Unio, gjennom sitt organisasjonstilbud, kan ta sin del av ansvaret for å øke organisasjonsgraden i Norge. Utgangspunktet var de internasjonale tendensene til en svekket oppslutning om fagbevegelsen, både i form av en fallende organisasjonsgrad og redusert vilje til å delta i fagforeningsarbeid.

tekst: Ann Cecilie Bergene, nestleder Region Øst

Har norske fagforeninger styrken som skal til for å opprettholde sin sterke posisjon eller, enda bedre, legge premissene for utviklingen i samfunns- og arbeidsliv? Dette avhenger av to forhold: i tillegg til høy organisasjonsgrad må de evne å engasjere og mobilisere. De observerte negative tidstrendene i andelen organiserte, andelen som kan tenke seg å bli medlem og andelen som kan tenke seg å bli tillitsvalgt er dårlig nytt.

Muligheter for Akademikerforbundet

Det finnes lyspunkter. Unge har høyere sannsynlighet for å kunne tenke seg å bli medlem enn eldre. Det samme gjelder arbeidstakere med utdanning på universitets- eller høgskolenivå sammenlignet med de minst utdannede. Spørsmålet er om vi evner å gripe mulighetene vi har.

Akademikerforbundet har åpenbare muligheter – vi organiserer arbeidstakerne som kommer til å utgjøre den største andelen av arbeidslivet om få år. Dette gir et stort vekstpotensial, om vi evner å nå disse arbeidstakerne med et attraktivt organisasjonstilbud. Akademikerforbundet har noen fordeler. Vi har blant annet en styrke i det at vi organiserer etter utdanningslengde, som gjør at man kan være medlem uavhengig av hvor man jobber. Videre har alternative forbund klare svakheter. Mens enkelte kun organiserer i en avgrenset sektor, har andre et annet verdigrunnlag. Vi er medlemmer av en hovedorganisasjon som kombinerer kravet om at kompetanse skal lønne seg med et klart samfunns-engasjement og kollektivt verdigrunnlag.

Akademiker – en utdatert identitet?

For å realisere noen av disse mulighetene, er det kanskje nødvendig å korrigere noen svakheter, først og fremst knyttet til forbundets synlighet og ”merkevare”. Når det gjelder sistnevnte, er det grunner til å reise spørsmålet om hvorvidt
”akademiker” har blitt utdatert som identitet, og om navnet på og logoen til forbundet forøvrig er forvirrende og lett å forveksle med hovedsammenslutningen Akademikerne på den ene siden og bokhandelen Akademika på den andre. Dette gjør at forbundet er lite kjent for det det faktisk er.

Endringer i omgivelsene

I tillegg kommer det angivelig noen mer ”kvalitative” endringer av våre omgivelser, som på mange måter refererer direkte til vår medlemsmasse. Vi lever i et postindustrielt kunnskapssamfunn med en økende andel arbeidstakere med høyere utdanning. Ifølge gjengse oppfatninger verdsetter disse autonomi, fleksibilitet og mening i arbeidet, og er angivelig ”individualistiske” og opptatt av egennytte. Antagelsen er at dette gjør fagorganisering mindre opplagt. Istedenfor kollektive ordninger vektlegges arbeidslivet som arena for individuell utfoldelse og initiativ hvor individualiseringen vanskeliggjør samfunnsengasjement.

Selvoppfyllende profetier?

Man bør forholde seg kritisk til slike ”fortellinger”, siden de i like stor grad er egnet til å drive fram endring, det vil si fungere som selvoppfyllende profetier ved å bevege folks mål og ambisjoner, som til å beskrive det bestående. Et nyttig spørsmål er: hvis fagforeninger ikke lenger er løsningen, hva er det da som ikke lenger er problemet?

Plattformøkonomi og selvstendig næringsdrivende

Vår største ”fiende” i arbeidet med organisasjonsutvikling er egen frykt for framtiden og det ukjente, og dermed konservative forsøk på å bevare det kjente og bestående. Hvis vi ikke tar tyren ved hornene, vil vi ikke bare miste muligheten til å forme vår egen framtid, vi kan også overse viktige mulighetsrom. Et slikt mulighetsrom, som til nå har framstått som en trussel, er den mye omdiskuterte plattformøkonomien og de mer eller mindre selvstendig næringsdrivende aktørene i denne. Som en organisasjon for kunnskapsarbeidere vil det innenfor Akademikerforbundets område være stort potensial for vekst både i selvstendig næringsdrivende og oppdragstakere generelt, men også plattformøkonomi spesielt.

Samfunnsnytten – viktig aspekt

Fagforeninger bør kanskje utvide sitt nedslagsfelt. Både i form av hvem man organiserer og hvorfor. Forskning viser at dagens arbeidstakere ønsker å gjøre noe mer enn å tjene penger gjennom jobben. De ønsker også noe mer enn å realisere seg selv – de ønsker å realisere noe for fellesskapet. Dessuten er det aspektet ved jobben flest er stolt av, og som de forteller andre om, samfunnsnytten. Det er her en ansporing til hva som kan være strategier for organisering i framtiden. Det samme gjelder forskningsfunnet at mange unge arbeidstakere føler seg ensomme. Kanskje tiden er inne for å formulere nye kollektive verdier, på et litt bredere grunnlag? Det vil si bedrive mer helhetlig organisering, hvor det ikke skilles like tydelig mellom et arbeidsliv, hvor spørsmål om lønn og arbeidsvilkår sorteres, og et privatliv, hvor alle private og individuelle interesser plasseres? Burde vi appellere til unge, høyere utdannedes ønske om å benytte sin kompetanse til samfunnsforbedringer ut over det arbeidsgiver kan/ønsker å betale for?