Tegnspråk - vanskeligere på skjerm

"Tegn i TiA" har tatt en liten prat med Arnfinn Muruvik Vonen som jobber som professor på OsloMet på seksjon for tegnspråk og tolking. For noen år siden ble det bestemt at tegnspråk skal være arbeidsspråket internt på den seksjonen. Og vi ville høre litt med han hvordan det har gått nå i koronaperioden, når alle møter har blitt gjennomført på digitale flater i videomøter.

- Som så mange andre har også vi hatt en bratt læringskurve når det gjelder å gjennomføre videomøter. Det er selvsagt mye bedre enn ingen møter, men mer anstrengende enn vanlige, gammeldagse møter. Allerede på det aller første videomøtet vi hadde i seksjonen etter 12. mars, innså jeg at jeg ikke klarte å henge med språklig. Med erfaring har avlesningsferdighetene mine på Zoom blitt noe bedre, og det går bedre jo færre deltakere det er i møtet, men fortsatt føler jeg meg mye tryggere når jeg har tolk med på møtet.
 
Vonen bestilte altså tolk til de tegnspråklige seksjonsmøtene han vanligvis følger uten tolk. Så da lurer vi på hva som er forskjellen på det å avlese tegnspråk gjennom skjerm kontra når du sitter i samme rom som de andre?
 
- Det var egentlig en overraskelse for meg at det skulle være så stor forskjell. I vanlig møte i samme rom klarer jeg å følge samtalen på tegnspråk, i alle fall det aller meste av den. Da vi kom over på videomøter, falt jeg av om og om igjen.
 
Hvorfor skjedde dette? Hva er vanskeligere med avlesning via skjerm; er det noen deler av språket (navn, tidslinjer, proformer, lokalisasjon, referanser), er det vanskelig å se selve tegnene eller er tekniske utfordringer med hakking og uklart bilde som gjør at en mister sammenhengen? Eller er det noe annet du tenker er årsaken?
 
- Jeg tror det er en kombinasjon av alle de tingene. Om jeg skal si én ting som jeg oppfatter som særlig vanskelig på skjerm, er det at raske bevegelser - enten det er av hendene eller andre språklige komponenter - blir utydelige og av og til hakkete. For meg som i utgangspunktet ikke kan språket så veldig godt, er det nok til å vippe meg av.
 
Turtaking er en utfordring mange kjenner på under i videomøter. Hvordan syns du turtaking er på skjerm når alle er tegnspråklige?
 
- Det er naturligvis også vanskeligere, da blikket ikke kan brukes som turtakingsregulator på samme måte som i kommunikasjon utenom skjerm. Blikkontakt er jo svært vanskelig på skjerm. Et litt morsomt utslag av forskjellen er at tegnspråkbrukere bruker hverandres navn i turtakingsprosessen mye oftere på skjerm enn i samme rom. Dette er jo ellers noe som ofte ikke brukes så mye i tegnspråklig som i talespråklig kommunikasjon. På grunn av blikkets begrensede rolle på skjermen, blir turtakingen ved tegnspråk på skjerm mer lik turtaking på talespråk enn det turtaking på tegnspråk utenom skjerm er.
 
Krever tolking på skjerm noe av deg med tanke på samarbeid med tolkene?
 
- Ikke noe spesielt jeg kan komme på, bortsett fra at jeg av og til føler at tolkene må ha en mye vanskeligere jobb i skjermmøter enn ellers, på grunn av den nedsatte avlesbarheten jeg allerede har nevnt. Tolkene faller ikke av på grunn av den slik jeg gjør, selvfølgelig, men den gjør nok arbeidet vanskeligere for dem.
 
Takk for mange interessante observasjoner, Arnfinn. Er det noe mer du vil tilføye helt til slutt?

 - Jeg vil benytte anledningen til å takke de tolkene som har gitt meg tilgang til en mengde møter de siste månedene!