Statlig struktur i endring

Protokollen fra de sentrale forhandlingene i vår har en større protokolltilførsel: Partene er enige om at det er behov for et modernisert og forenklet lønns- og forhandlingssystem i staten (…..) Lokalt handlingsrom er et viktig element i det nye systemet.

I utgangspunktet høres teksten i protokolltilførselen forståelig og fornuftig ut. Vi har snakket med sentrale personer i dette og de fleste er enige om at det er fornuftig å ta detaljert gjennomgang av hovedtariffavtalene med jevne mellomrom. Men er det en gjennomgang det handler om? Staten har sagt klart at de ønsker at hele lønnspotten skal forhandles lokalt. Så det interessante spørsmålet blir: Er vi ved et veiskille?

Akademikerforbundet har hatt en politikk der vi har vært interessert å få handlingsrom lokalt og forbundets medlemmer har ofte kommet rimelig godt ut i de lokale forhandlinger. Samtidig har det vært i vår interesse å få deler av rammen fordelt sentralt, siden det da er mulig å kunne påvirke profilen på oppgjøret.

Selv om det står i protokollen at både arbeidsgiversiden og hovedsammenslutningene var enige om protokolltilførselen, er det ingen hemmelighet at det var arbeidsgiverne ved staten, som ønsket å gjøre noe med den framtidige forhandlingsstrukturen.

- Bakgrunnen for at vi ønsker større handlingsrom lokalt er at staten skal kunne rekruttere, beholde og utvikle godt kompetente medarbeidere, sier statens personaldirektør Gisle Norheim til Signaler. Han understreker at det også i framtiden vil foregå sentrale forhandlinger. For eksempel skal de økonomiske rammene og fellesbestemmelser fastsettes sentralt.

- Hva er galt med dagens system?

- Det er ikke nødvendigvis så mye galt med dagens system, men det er ikke godt nok tilpasset de lokale virksomhetenes utfordringer. Med de endringer vi ønsker å få til vil vi gi de lokale virksomheter flere fullmakter og virkemidler til å håndtere utfordringene slik at vi kan rekruttere og beholde gode ansatte.

Markedsstyring i staten?

Staten som arbeidsgiver skulle være det forutsigbar. Staten skulle være «nasjonens utstillingsvindu» og en «bærebjelke» i arbeidslivet. Markedstilpassing av arbeidsplassene er ikke nytt i det private, men det hevdes nå at hvis staten gjør dette, forsvinner forutsigbarheten og det norske arbeidslivets bærebjelke smuldrer opp.

- Ut fra det som blir sagt kan tankene raskt ledes mot at staten ønsker å gjøre arbeidsplassene mer «markedsstyrte». Er det et mål?

- Det er veldig viktig for staten at vi kan være så konkurransedyktige at vi klarer å beholde og tiltrekke oss gode kompetente medarbeidere. Om vi skal kalle det markedsstyrt, markedstilpasset eller noe annet får i følge Gisle Norheim være opp til andre å vurdere. Vårt mål er at de som skal håndtere dette også må ha de virkemidlene som skal til.

I disse dager begynte det partssammensatte utvalget sitt arbeid. Det skal fremme et forslag om et nytt lønns- og forhandlingssystem i staten innen 1. februar. Vi spurte Gisle Norheim om hvordan han ser for seg lønns- og forhandlingsstrukturen i framtiden.

- Det kan jo faktisk være slik at utvalget ikke blir enig om noe nytt forhandlingssystem?

Han ønsker ikke å foregripe noe rundt det resultat utvalget kommer fram til.

- Utvalget skal levere sitt forslag innen 1. februar. Resultatet fra utvalgets arbeid skal det forhandles om i neste års forhandlinger, sier statens personaldirektør. Imidlertid leser vi i forhandlingsprotokollen fra årets forhandlinger tydeligere hva som er statens plan: «… det nye lønns- og forhandlingssystemet implementeres i Hovedtariffavtalen i mellomoppgjøret 2017».

Resultatet av årets sentrale forhandlinger?

I media etter de sentrale lønnsforhandlingene i staten understreket både statsråd og statens personaldirektør at de var svært fornøyde med forhandlingsresultatet. Men hva var det de hadde oppnådd? Jo, enighet mellom partene om en ny avtale. Men mer historisk var det at man etter forhandlingene fikk to parallelle tariffavtaler i staten. Det har i mange år vært en splittelse mellom Akademikerne og de øvrige hovedsammenslutningene. Nå så det ut til at denne splittelsen skulle bli enda dypere etter dette.
Gisle Norheim understreker at det ikke er første gang vi har to ulike tariffavtaler i staten. Han peker på at i tillegg til Hovedtariffavtalen i staten har man i mange år hatt den såkalte Verkstedoverenskomsten i Forsvaret.
- Det var heller aldri statens mål å ha flere tariffavtaler ved dette oppgjøret. Målet vårt var å skape større lokalt handlingsrom og større fleksibilitet, noe vi på mange måter klarte å oppnå, mener han. Norheim peker på at i den ene avtalen skal 75 % av rammen forhandles lokalt og i den andre avtalen 50 %, noe som er historisk mye. Dette ble det enighet med hovedsammenslutningene om, så ved årets oppgjør ble det i prinsippet ikke så store forskjeller på de to avtalene, sier han.

Enighet eller økt avstand?

- Enigheten som statens personaldirektør snakker om strekker seg vel kun til at spørsmålet om et nytt og modernisert lønnssystem skal utredes, sier forskningskoordinator Kristine Nergaard i Fafo. Hun peker på at det fortsatt er godt stykke fra enighet mellom LO, Unio og YS på den ene siden og staten og Akademikerne på den andre. Resultatet av utvalgsarbeidet vil være en del av forhandlingene i 2017.
Kristine Nergaard har jobbet mye med tariffavtaler, lønn og lønnsdannelse, og hun sier til Signaler at hun heller ikke tror at splittelsen har endret seg eller økt. Akademikerne har lenge vært uenige med de øvrige hovedsammenslutningene om lønnsdannelsen i staten. Det vi så i år var at arbeidsgiver gikk lengre enn tidligere i å støtte Akademikernes krav.

Tvert i mot kan det se ut til at interessemotsetningene mellom LO, UNIO og YS på den ene siden og Akademikerne på den andre kan bli mindre over tid.

Hovedsammenslutningene «vingeklippes»?

- Staten ønsker at forhandlingene om lønnsrammen skal skje sentralt, mens fordelingen skjer lokalt, sier Kristine Nergaard.

- Det vil bety at hovedsammenslutningenes innflytelse innskrenkes i forhold til lønnsprofil og at det man kan forhandle om sentralt er sosiale rettigheter og lignende. Kristine Nergaard har imidlertid ingen tro på at det som skjer vil skade partssamarbeidet på lang sikt.

- Det er mulig at partene vil få et noe anstrengt samarbeid på kort sikt, men over noe lengre tid vil det fungere som tidligere, sier hun. Ser vi på den situasjonen vi har nå, så er stort sett den økonomiske rammen for offentlig sektor gitt av frontfaget. Derved blir det heller ikke så mye sentrale forhandlinger rundt det. Om det vil være slik i framtiden, er det ingen som vet, understreker Kristine Nergaard.