På jobb som rehabiliteringsterapeut

DiA fortsetter serien om dyrepleiere på jobb, og tar turen innom til Helen Bjørklund Hansen, som arbeider med rehabilitering av dyr på smådyrsklinikk. Hun ble uteksaminert fra Hansenberg i Danmark i 2009, og hadde praksisplass på Evidensiasykehuset på Ensjø i hovedstaden, hvor hun siden har blitt værende og funnet sin nisje.

Jeg visste at jeg ville jobbe der jeg hadde praksisplassen min, det var jeg helt sikker på. Og slik ble det heldigvis! Jeg hadde en golden retriever på den tiden som hadde skader i alle versjoner og skalaer rett som det var, så jeg fikk på den måten vært skikkelig kunde og følt på frustrasjonen av å faktisk ikke ha noen anelse om hva jeg skulle eller ikke skulle gjøre med ham etter operasjonene. Jeg husker så godt følelsen jeg fikk da jeg fikk hjelp av en som drev med rehabilitering der, og den opplevelsen ga meg — dette vil jeg drive med!

Dyrepleierens rolle

Flere og flere dyr i Norge får støtte til helingsprosessen etter en operasjon eller en skade, eller ved genetiske tilstander ettersom kunnskapen vår om dyremedisin utvikler seg. En rehabiliteringsterapeut er derfor avhengig av å ha bred kunnskap om anatomi, fysiologi, pasientens medisinbruk eller daglige hindringer, bildediagnostikk og adferdsendringer på tvers av arter, og det er her dyrepleiere særskilt er så viktige med den basiskunnskapen de har i bunn koblet sammen med engasjementet for dyrenes velbefinnende. Helen er veldig fornøyd med jobben og yrket sitt, og forteller at det å kunne hjelpe mennesker og dyrene deres, berolige eiere og inneha kunnskapen som trengs for å vite hva hun skal gjøre gir henne mye glede.

Å kunne utgjøre en forskjell for eiere og dyret de har er givende! Kontakten jeg får mellom dyret, eier og meg selv liker jeg så godt, og det å kunne fange opp hva vi bør ta tak i, eller finne ut av hvilket treningsopplegg vi skal lage, alt fra øvelser til tips til hverdagen hjemme. Og så liker jeg godt å skravle med nye mennesker!

En variert hverdag

En dag inne på rehab-rommet ser helt annerledes ut enn den neste; Ikke bare får Helen kontakt med mange forskjellige dyr og eiere som kommer innom, men det hun skal behandle er et spennende mylder av forskjellige kasus. Det kan være alt fra korsbåndskader og postoperative prolapspasienter til eldre dyr med rygg,- albue- eller hofteplager.
I starten av timen snakker vi om hvordan det har gått siden sist. Fremgang eller utfordringer. Så undersøker jeg problemene vi behandler, og kjenner på fremgang eller tilbakegang fra sist. Jeg gjør jevnlig måling av muskelmasse også. Deretter er det laserbehandling av det gitte området, og tilpassede styrkeøvelser. Til slutt får dyret gå i Waterwalkeren. Her er jeg er stort sett i vannet sammen med pasienten selv også for å kunne bidra til at de går slik jeg ønsker. Da er det er lettere for meg å kunne korrigere bred bakbenstilling, for eksempel, når jeg står oppi vannet og kan legge en hånd mot hvert lår. Mens de er i vannet passer vi også på å gi vannmassasje fra yetstreamen vi har, og stretche alle fire ben i høyt vann.

Etterutdanning

Helen tok etterutdanninskurset som først ble tilbudt ved NMBU i 2011. Hun har selv vært yrkesaktiv i 16 år, og er svært fornøyd med arbeidsplassen sin.
Arbeidsvilkårene mine er bra, for jeg er heldig som kan drive med det jeg liker - fysio. Men jeg er godt kjent med at veldig mange andre ikke har samme inntrykk. Jeg opplever ikke dyrepleie som noe statusyrke, men nå er ikke jeg opptatt av det heller. Men det er et yrke med lav lønn, og de aller fleste av oss er helt uten mulighet til å øke den heller. Jeg har også inntrykk av at overraskende mange ikke vet hva yrket går ut på.

Per publiseringsdato er det ingen aktive kurs i Norge, men det finnes tilbud i utlandet, eller man kan melde sin interesse til NMBU angående fremtidige kurs.  Er du en som sitter med en gnist i deg om å jobbe med rehabilitering?