På jobb som dyrepleier: eksotiske dyr

Eksotiske dyr, som reptiler, gnagere og fugler, har økt drastisk i popularitet de siste årene, også her i Norge. Helsen deres er like viktig som våre andre kjæledyr, og da trenger vi dyktige fagfolk som vet å ta vare på våre krypende, flyvende eller hoppende venner. DiA har vært i kontakt med Mona Philippsen, autorisert dyrepleier med CertVNES (Certificate of Veterinary Nursing of Exotic Species), som forteller om hvordan det er å jobbe med eksotiske dyr. Hun ble ferdig utdannet som dyrepleier i 2008 i Danmark, og har vært yrkesaktiv i 14 år.

Tekst: Julie Ragnhild Kjelsrud

Det eneste jeg tenkte på den gangen var at jeg ønsket å jobbe med smådyr, men jeg hadde nok en forkjærlighet for de mindre dyrene, som kaniner og gnagere veldig tidlig. Da jeg var ferdig med å studere ble jeg oppmuntret til å søke meg til NVH (Norges Veterinærhøyskole, nå NMBU) av en tidligere kollega, og etter et intervju fikk jeg tilbud om et vikariat. 6 måneder senere søkte jeg på en fast stilling og fikk den.

Etter utdanningen jobbet Mona der de fleste dyrepleiere havner, på smådyrklinikken. Her startet det etter hvert en veterinær som minnet henne på det hun egentlig hadde lyst til å jobbe med, nemlig eksotiske dyr. På klinikken deres åpnet de en avdeling for disse litt uvanlige artene, og Mona fullførte i 2016 etterutdanningen CertVNES i England. Dette er en av mange mulige etterutdanninger for dyrepleiere som gir sertifikat og en egen tittel. Per publiseringsdato har den engelske Cert-etterutdanningen i eksotiske dyr blitt omgjort til CPD (Continuous Professional Development), som er et kurs med formelle studiepoeng anerkjent  internasjonalt.

Tiden etter det var noen veldig morsomme og lærerike år hvor vi i tillegg til å ha pasienter i klinikken arrangerte flere kurs og startet opp forskningsprosjekter. På den tiden ble jeg også spurt om jeg ville begynne med å forelese for dyrepleierstudentene ved NMBU, og det syntes jeg var både gøy og skummelt. Jeg har i senere tid holdt flere forelesninger på kurs og temakvelder innen eksotisk, samt at jeg har utvidet min undervisningstid for studentene på NMBU. Det er et privilegium jeg aldri kan ta for gitt og det er utrolig gøy og motiverende!

Jobbhverdagen er spennende og arbeidsoppgavene bredspektret, ingen dag er helt lik. Hun jobber i turnusordning på et henvisningshospital, så her kan dagene være alt fra rolige og kontrollerte, til helt kaotiske. Dyrene kommer henvist fra alle deler av landet, til alle tider på døgnet. Mona forteller at det er motiverende å kunne utgjøre en forskjell for ikke bare pasientene, men også eierne som holder dem samt studentene som kommer etter henne som skal ut i arbeidslivet og treffe på liknende problemstillinger på sine arbeidsplasser.  

Som foreleser kan du ikke lene deg tilbake og være fornøyd med den undervisningen du har laget og tenke at den er relevant i overskuelig fremtid. Den må oppdateres hvert år, både fordi det kommer ut ny forskning og fordi jeg hele tiden lærer mer og får mer erfaring. Jeg synes det er utrolig motiverende å vite at studentene som går ut av studiet, har med seg basiskunnskap om de eksotiske artene. Kanskje husker de noe av det jeg sagt og bidrar til å forbedre kvaliteten på det som gjøres med de eksotiske pasientene rundt omkring i landet?

Eksotiske dyr har annerledes anatomi og medisinske behov til forskjell fra hunden og katten som vi er mer kjent med, og det er viktig å ha dette i bakhodet når man skal gi dem pleie. Det er ofte livsviktige beslutninger som skal tas om dyrets helse, og man kan komme over unike sykdomsbilder og  problemer som må løses på kreative måter da håndteringen av disse dyrene ofte må foregå på en mer skånsom og forsiktig måte. Mye av den medisinske kunnskapen hos mer utbredte kjæledyr er ofte ikke helt analogt med disse artene, og det er her utdanningen til dyrepleierne er utrolig viktig, det å kunne koble sammen det grunnleggende om medisin sammen med artspesifikk viten.

Mye kan læres med erfaring, men man trenger den basiskunnskapen dyrepleierstudiet gir for å kunne koble sammen brikkene. Når det er sagt, så er man ikke ferdig utlært når studiet er bestått heller. Vi jobber i et dynamisk yrke, hvor det er ny forskning og nye fremskritt hele tiden. Den dagen jeg ikke lenger vil holde meg oppdatert må jeg finne meg en ny jobb.
 
Dyrepleie som yrke er for dårlig kjent i offentligheten på tross av den viktige jobben de utfører. Det hender at man misoppfattes som en assistent eller at man møter på holdninger om at man “bare” er dyrepleier. Sammen med lønn og bedre arbeidsvilkår er synlighet noe av det vi sammen må arbeide for å forbedre, både for offentligheten og også for de som er på vei inn i yrket.

Mitt inntrykk er at vi er en ganske usynlig yrkesgruppe, og det et er generelt få som vet hva en dyrepleier gjør og alle de oppgavene vi dekker i løpet av en dag. Mange starter også på studiet med idealisme, kanskje uten å tenke over hverdagen som kommer når studietiden er overstått. Jeg tror det viktigste rådet er at man burde få en god forståelse av hva yrket vårt egentlig går ut på før man starter, og være realistisk på at det er en tung jobb, både fysisk og psykisk. Vi er ikke en "mini-veterinær," vi har vår egen profesjon og våre egne definerte arbeidsoppgaver. Jeg tror det er ytterst få veterinærer som blir utdannet i dag som kan se for seg en arbeidshverdag på en klinikk uten en dyrepleier, på den måten er vi helt uunnværlige. Og vi kan brukes til mye mer enn å vaske! Men vi trenger alle en lønn som man kan leve av. Jeg er helt sikker på at dersom dyrepleierne får lov til å utvikle seg og jobbe med det de er interessert i, vil dette være godt for pasientene, kollegaene, inntjening og synligheten vår. Ikke minst tror jeg mange vil stå i yrket mye lenger.

Hva kan DiA gjøre for å hjelpe å løfte dyrepleieryrket?

Jeg tror forbundet bør gjøre seg mest mulig synlig i ulike medier, slik at flere hører om oss og skjønner litt hva yrket vårt går ut på. Ofte blir jo en veterinær kontaktet når det gjelder uttalelser til media, men jeg tenker at det er ikke noe i veien for at en dyrepleier kan uttale seg i enkelte saker. Dyrepleierne bør fremmes som en yrkesgruppe hos f.eks. mattilsynet, veterinærforeningen, innen forskning, fôrindustrien, legemiddelfirmaer, fiskerinæringen - her tror jeg dyrepleiere som yrkesgruppe kunne hatt mye å bidra med hvis de hadde fått sjansen.  Vi trenger også et bedre regelverk som omhandler vår autorisasjon. Både for vår egen del, men også for de veterinærene som vi jobber sammen med, så de ikke risikerer å miste sin autorisasjon for våre feil.

Kunne du tenke deg kursing i pleie av eksotiske dyr? Følg linken under:
https://www.girlingandfraser.com/