Er fagbevegelsen splittet? - eller splitter LO fagbevegelsen?

Det tekniske beregningsutvalget for lønnsoppgjørene (TBU) kommer i disse dager med fasiten for 2021. Mye av innholdet kan vi allerede nå se for oss. Prisveksten var 3,5 prosent i 2021, noe som betyr at arbeidstakere i offentlig sektor fikk redusert sin kjøpekraft med nesten én prosent. Dessuten kom langtidsutdannede i offentlig sektor for andre året på rad dårligere ut enn arbeidstakere i både frontfagene og det private.

Tekst: Carl-Erik Christoffersen

Mye kan tyde på at frontfagsmodellen er i ferd med å miste sin legitimitet. Og det er ikke bare Unio som nå tviler på den. Stadig flere organisasjoner med langtidsutdannede ser at modellen ikke lenger tjener deres medlemmer slik LO, NHO og arbeidsgivere i offentlig sektor tolker den. Unio har gitt klar tilbakemelding: - Nå må denne feiltolkningen av frontfagsmodellen opphøre.
Resultatene av lønnsforhandlingene i eksportrettede næringer skal være en norm for de påfølgende forhandlinger, ikke et tak. Dette er noe forsker og tidligere leder av TBU, Ådne Cappelen, bekrefter: - Det settes en norm og ikke et diktat i frontfagsmodellen. Det er industrien som helhet som er normgiver og ikke bare industriarbeidere. Men for at denne normen skal fungere over tid, er det en viktig oppgave for NHO å påse at denne normen også blir normgivende for funksjonærgruppene i industrien. For hvis de ikke klarer det, mister normen legitimitet, understreker han.

Ønsker et samarbeid

- Det er spesielt Akademikerforbundets medlemmer i offentlig sektor, som rammes av dette, understreker forbundsleder Alfred Sørbø. Det må igjen lønne seg å ta utdanning slik at offentlige sektor kan fortsette å være en interessant arbeidsplass for langtidsutdannede.

- Fra vår side er det ønskelig med et godt samarbeid med LO-forbund knyttet til offentlig sektor. Jeg tror vi har felles interesser og kan få til mye mer sammen enn ved å gå ned i «skyttergravene». Det er heller ikke riktig som LO hevder at vi skal ta lønnsmidler fra andre grupper, presiserer Alfred Sørbø. Frontfagsmodellen gir ifølge Ådne Cappelen rom for endringer i relative lønninger, som skal sikre et velfungerende arbeidsmarked og en rettferdig lønnsutvikling. Ved slike endringer må det tilføres ekstra lønnsmidler i tillegg til den normen frontfagsforhandlingene har kommet fram til. Offentlig ansatte som er medlemmer i LO har også tapt i forhold til privat sektor og kan også dra nytte av ekstra lønnsmidler.

Konsekvenser?

Et velfungerende arbeidsmarked bør sikre rekruttering til både private og offentlige arbeidsplasser. Pga. en sammenpresset lønnsstruktur med relativt lav lønn for langtidsutdannede, er det nå mer interessant å jobbe i det private enn i det offentlige.

Det er i dag lett å finne eksempler på hvilke konsekvenser dette gir. Et eksempel er i skolen, der vi i dag ser en nedgang i antall lærere med den kompetanse som vi forventer de skal ha når de går inn i stillingene. Et annet eksempel er i helsevesenet, der det på en rekke områder er stor mangel på arbeidstakere med nødvendig kompetanse. Det siste vi nå registrerer er at utdanningen av nye politifolk har gått ned. Det er også noe mangel på andre yrkesgrupper som Akademikerforbundet organiserer.

Hva skjer når det ikke lenger er langtidsutdannede arbeidstakere som ønsker å ta jobb i det offentlige? Hva med stillinger som innebærer svært kompliserte beslutningsprosesser, hvis ingen kompetente ønsker å gå inn i slike stillinger?

- Vi ser for oss alvorlige konsekvenser, sier Alfred Sørbø. Det store spørsmålet nå er om kommunesektoren vil klare å opprettholde alle sine pålagte velferdstjenester og rekruttere nytt personell, hvis lønnsforskjellene mellom privat og offentlig sektor øker ytterligere? Det ene svaret kan være at nyutdannede vil søke stillinger i privat sektor til fordel for offentlig sektor. Man kan også ser for seg at ansettelse i offentlig sektor blir brukt som springbrett for å få jobber i privat næringsliv, advarer Alfred Sørbø.

- Hva skjer når vi kanskje verken får bachelor- eller masterutdannede inn i de offentlige stillingene? Hva gjør det med kvaliteten på de tjenester som skal utføres, spør han retorisk. Dette burde også bekymre befolkningen som bruker velferdstjenestene.

Feiltolkning

Signalene fra LO er så langt at de ikke vil endre forståelsen når det gjelder tolkning av frontfagsmodellen. NHO støtter også LOs tolkning. Sett fra Akademikerforbundets og Unios perspektiv undergraver tolkningen modellens egentlige formål og medfører at modellen får svekket legitimitet.

- Virkeligheten er ikke slik LO og arbeidsgiverne beskriver, påpeker Alfred Sørbø. For det første mener vi at frontfagsmodellen har vært viktig for det norske arbeidslivet over mange år. Det som er problemet, er at offentlig sektors langtidsutdannede har sakket akterut lønnsmessig. Ja, vi har hentet inn noen få poeng i kroner og øre i noen år, men fortsatt ligger vi langt under privat sektor i konkurransekraft. Det merker vi når vi vil hente inn kunnskapsarbeidere i offentlig sektor.

I motsetning til mangeårig leder av TBU, Ådne Cappelen, mener LOs sjefsøkonom Roger Bjørnstad at det ikke er noen problemer med hvordan frontfagsmodellen praktiseres. Ifølge ham praktiseres det ikke noe tak for lønnsforhandlingene i etterkant av frontfaget. Forskjellen på «norm» og «ramme», som LO bruker ved lønnsforhandlingene, er bare snakk om semantikk, sier Bjørnstad.

LOs forståelse av modellen er at den innenfor rammen åpner for at enkelte grupper innen en sektor kan få en større del av lønnsmidlene enn andre, hvis det viser seg at de over tid har blitt hengende etter. Men at noen over tid skal ha en større del av lønnsmidlene, kan han ikke se for seg. Og det er ingen nyhet at LO ikke er tilhenger av store lønnsforskjeller.

Tanken om at regjeringen kan tilføre ekstra lønnsmidler for å rette opp et samfunnsproblem, som f.eks. en betydelig mangel på langtidsutdannede, mener han ikke har noen plass i frontfagsmodellen. Her får han støtte av Ådne Cappelen. Han er tydelig på at om man skal få til slike endringer i relativ lønn for å rekruttere bedre enn i dag, må det tas utenom den framforhandlede rammen.
LOs sjefsøkonom Roger Bjørnstad sier at det å løfte én gruppe ved et oppgjør med ekstra lønnsmidler vil kunne føre til «amerikanske tilstander» i norsk arbeidsliv. - Nei, det må heller gjøres noe med å øke antall studenter ved utdanningsinstitusjonene, sier han.

Vi kan undre oss over hva som motiverer LO til å forfølge en linje der modellen til slutt vil kunne være uten legitimitet. Det er forståelig at arbeidsgiversiden støtter denne tolkningen, men det gir mindre uttellinger i lønnsoppgjørene. Så hvorfor LO?

Hvorfor?

Et viktig spørsmål er hvorfor LO er villig til å bruke alle midler for å opprettholde denne feiltolkningen. Et svar kan være at LO er redd for å miste grepet de har på relasjonene som de har i KS-sektoren mellom fagarbeiderne og langtidsutdannede. For hvis dette nå får feste seg – at det er et handlingsrom som Holden-utvalget beskriver – er LO redd for at toget har gått. Da vil ikke fagarbeiderne få den lønnsveksten de har sett for seg.

Ved nyttår skrev redaktøren for ANB – LO Media, Kjell Werner, om at «Unio ypper til strid om lønn». I teksten viderefører han de «misforståelser» som hovedorganisasjonen LO har rundt frontfagsmodellen: Å tro at med Frontfagsmodellen skal ingen få høyere lønnstillegg enn resultatet av frontfagsforhandlingene. Redaktør Kjell Werner er ikke alene om å hevde at det mindre til LO-medlemmene hvis Unio skal ha mer av lønnspotten til sine arbeidstakere. Det er fortsatt tid og mulighet for LO og Unio til å enes om en felles strategi fram mot oppgjøret. Da må Cappelens veikart benyttes. Det vil gi uttelling for både Unios og LOs medlemmer.