En bærekraftig næringspolitikk?

Klima og miljø er absolutt noe vi som arbeidstakerorganisasjon er opptatt av. Ikke minst fordi en grunnleggende endring i norsk næringspolitikk og arbeidsliv vil klart treffe våre medlemmer. Og selvsagt fordi vår generasjon har et ansvar for å gi våre etterkommere et samfunn som er levelig. Et spørsmål vi kan stille oss er: Hvor offensive skal arbeidstakerne være?

Av forbundsleder Alfred Sørbø, Akademikerforbundet (Unio)

Vi må forberede oss på kommende store og strukturelle endringer, og et raskt svar er at det handler om arbeidsplasser. Framtidens arbeidsliv kommer ikke til å se ut slik vi ser det i dag. Det å engasjere seg i dette betyr at vi vil kunne være med i å utforme framtidens arbeidsliv.

Statsministeren og hennes regjerings miljøpolitikk imponerte lite på klimatoppmøtet i New York. Og samtidig som hun stod på talerstolen på klimatoppmøtet, var FNs spesialrapportør på menneskerettigheter og miljø David Boyd og kartla forholdene i Norge. Det var sterk kost FNs spesialrapportør kom med etter kartleggingen: Norge henger etter ved å stadig bygge ut olje- og gassutvinningen, selv om landet er en global leder innen elbilsatsing og ren elektrisitet. Faktisk går FNs spesialrapportør så langt at han mener Norge bidrar til brudd på menneskerettighetene globalt.

Samtidig med alt dette kom meldingen banken Nordea om at 130 banker hadde forpliktet seg til å drive sin virksomhet i samsvar med FNs bærekraftmål og Parisavtalen. I følge Nordea vil det bli vanskeligere og dyrere å få lån til prosjekter som ikke går i en mer bærekraftig retning.

Alle på FNs klimatoppmøte, som ventet på offentliggjøringen av regjeringens tidsplan for Det grønne skiftet, ble svært skuffet. Tyskland lovet 55 % klimakutt i løpet av 10 år, Danmark hele 70 %. Statsministerens tale ble en resirkulering av de løftene som regjeringen ga i 2015. Sir David Attenboroughs ord på klimatoppmøtet i fjor dukker derfor raskt opp: Leaders of the world – you must lead!

Granavoll-plattformen inneholder mange fine ord om klima og miljø, men det blir feil å si at det er en beskrivende tidsplan for hvordan vi skal nå Det grønne skiftet. Det er lett å få et inntrykk av at regjeringen er redd for å snakke om hvordan de vil trappe ned den norske olje- og gassvirksomheten.

Et interessant spørsmål er om en norsk nedtrapping av petroleumsvirksomheten vil gi merkbare endringer i verden? Vi må slå fast at Norge er et lite land: Vår daglige oljeproduksjon er på to millioner fat olje, mens verdens daglige oljeproduksjon er på 100 millioner fat olje. Med andre ord vil det fortsatt produseres 98 millioner fat olje hver eneste dag, selv om vi faser ut vår produksjon.

Om vi avslutter vår petroleumsvirksomhet, vil altså verdensproduksjonen fortsatt være stor. Men vår petroleumsvirksomhet er faktisk noe av det som bidrar mest til at Norge avsetter et solid klimafotavtrykk. Skal vi nasjonalt påvirke dette fotavtrykket, må vi også gjøre noe med olje- og gassutvinningen. Det er selvsagt det er statsministeren og regjeringen som må lede an og ta de nasjonale beslutninger i Det grønne skiftet, men arbeidstakerne kan være med å påvirke dette.

Også andre har pekt på at det handler om å gjøre noe og at alle må gjøre det de kan. Gode effekter av klimaarbeidet får vi når hver og en av de 2,7 millioner arbeidstakere vi har forstår innholdet av Det grønne skiftet. At det diskuteres på arbeidsplassene og at vi tar andre valg enn dem vi har tatt tidligere. Og når de 2,7 millionene arbeidstakere kommer hjem etter en endt arbeidsdag, er det stor sannsynlighet for at de også vil ta med seg disse klimavennlige holdningene hjem. Derved vil vi få en ytterligere spredningseffekt.

Foruten de overordnede tiltak har vi i dag en rekke eksempler på vellykkede lokale klimatiltak. Det kan for eksempel være mest mulig klimanøytral drift, som i klimakommunen Arendal. Det er lokalt engasjement som Klimabrølet og Besteforeldreaksjonen, lokale tiltak mot matsvinn, tiltak mot plastforurensing og Bærekraftig liv (nabolagsinitiativ). Listen over tiltak som fungerer er lang og gir håp.

At mange av de store og nasjonale beslutningene er utfordrende å ta, er ikke vanskelig å forstå. Noen av dem er så krevende at vi må ha en tidsplan med tilstrekkelig horisont som gir rom for de store omstillinger som kreves. Regjeringens tidsplan for nedfasingen av vår olje- og gassvirksomhet var det nok mange som ventet på under klimatoppmøtet.