Arendalsuka: Arena for de viktige politiske diskusjoner

For åttende gang ble Arendalsuka arrangert. Den skal være en årlig nasjonal arena hvor aktører innenfor politikk, samfunns- og næringsliv møter hverandre og folket, for debatt og utforming av politikk for nåtid og framtid. Den er partipolitisk uavhengig, og har som mål å styrke troen på politikk og politisk debatt.

Tekst og foto: Carl-Erik Christoffersen

- Hensikten med å være tilstede på Arendalsuka var å hente informasjon og inspirasjon rundt temaer som: Det grønne skiftet, bærekraft og forbrukersamfunn, det digitale skiftet og trepartssamarbeidet under press, sier forbundsleder Alfred Sørbø. Bare temaet klima/miljø hadde hele 233 arrangementer. Digitalisering hadde 133 og temaet arbeid hadde 103 arrangementer. Det sier seg selv at å kunne følge med på til sammen på rundt 500 parallelle arrangementer er en umulig oppgave. Det kreves mye forhåndsarbeid for å velge ut de viktigste. Det har vi gjennomført, understreker Alfred Sørbø, og vi er svært fornøyd med de arrangementene vi har fått deltatt på.

Det grønne skiftet – Bærekraft og forbrukersamfunn

Det var som nevn hele 233 arrangementer om klima og miljø man kunne delta på under årets Arendalsuke. Naturlig nok, med den miljøkrisen vi er oppe i. Og en rekke alvorlige realitetsbeskrivelser kom fram i løpet av uka. Togradersmålet man snakket om i Paris har vi passert. I dag snakker vi om et firegradersmål, understreket Kristin Halvorsen fra Cicero – senter for klimaforskning. Faktisk var det enkelte som mente det var mer realistisk å snakke om et åttegradersmål siden dette øker eksponentialt. Effektene av at vi har passert togradersmålet kan vi allerede se. Isbreer forsvinner og vi får norske somre som vi måtte til Mallorca i 60-årene for å oppleve.

- Jorda vår tåler ikke mer, konkluderte Erik Damman da vi snakket med ham. Nå må vi omsider gripe fatt i selve drivkraften bak denne utviklingen. Den maskuline ideen om vekstkonkurranse, krig og den sterkestes rett. Vi trenger en politisk verdirevolusjon, understreket han. Erik Damman startet Fremtiden i våre hender i 1974. Han var en av de første i Norge som snakket om bærekraft. I dag er han 88 år, men er fortsatt like glødende, når han snakker om bærekraft.

- Allerede i 70-årene mente nordmenn flest at vi hadde nok, og at overforbruket gikk på bekostning av både miljø og naturressurser, rettferdighet og livsglede. Men markedsføring og konkurransepolitikk drev oss likevel videre. I dag er vårt overforbruk mange ganger dette. Erik Damman mener dagens økonomiske konkurransesystem har drevet oss over grensen til det ekstreme. Vi må tenke helt nytt understreker han.
Erik Damman er revolusjonær i ordets beste forstand. Han tror på demokratiet og parlamentarismen. De store endringsprosesser skjer normalt gjennom en nyorientering blant folk flest. Men i dag mener han at situasjonen er så prekær, at vi ikke kan vente på at endringen skal komme via individuell nyorientering.

- Vi må handle kollektivt, gå inn i partier og organisasjoner som står for en kursendring, mener han. Utfordre økonomene og politikerne om hvordan en samarbeids- og delingsøkonomi konkret kan erstatte konkurranseøkonomien.
Vi må også akseptere at vi ikke har svarene; vi må gjenopprette visjonen om en bedre framtid. Derfor er den demokratiske debatt så viktig, sier Erik Damman med klare henvisninger til Arendalsuka. Andre har rost ham for nettopp det at han aldri har mistet håpet.

Arbeidsliv – den norske modellen under press

En rekke debatter og politiske diskusjoner tok opp arbeidsliv som tema. Under Arendalsuka løftet Forskerforbundet fram det presset som er mot våre tillitsvalgte. Hovedbildet er tydelig, slo Forskerforbundet fast: Tillitsvalgte og arbeidstakere opplever at arbeidslivet går mer i autoritær retning, og at de får mindre innflytelse over sin hverdag.

Det norske arbeidslivet har fram til nå vært kjennetegnet av høy tillit, høy produktivitet, stor omstillingsevne og lavt konfliktnivå. En hovedårsak til dette er det forpliktende trepartssamarbeidet i den norske modellen. Nå mener 45 % av spurte arbeidstakere at arbeidslivet beveger seg inn i en autoritær retning. Blant vitenskapelige ansatte i universiteter og høyskoler oppgir under halvparten (45 %) å ha innflytelse på faglige strategier og prioriteringer der de er ansatt.

Slike konklusjoner burde bekymre regjeringen, understreker Guro Elisabeth Lind, leder i Forskerforbundet. Dette går midt imot regjeringsplattformen. Hovedavtalen i staten skal reforhandles i år og nå har de anledning til å realisere målet i Granavoldenplattformen.

Vi stoler på arbeidstakerorganisasjonene

Norske arbeidstakerorganisasjoner oppnår nest høyest tillit i årets Tillitsbarometer. 71 % av de spurte gir karakterene 6 eller høyere (10 er høyeste karakter). Dette er også litt opp fra i fjor.

Samtidig viser undersøkelser at arbeidstakerne blir stadig mer positive til fagforeningens rolle i samfunnet. Dette er svært positivt, men dessverre ser vi ikke at dette samtidig øker viljen til å bli medlem.

Stortinget inntar tredjeplassen i årets Tillitsbarometer. I alt 67 % gir denne gang karakteren 6-10, noe som er litt ned i forhold til i fjor. På en god fjerdeplass kommer norske arbeidsgiverorganisasjoner, der
65 % som gir karakteren 6 eller høyere. Dette er også klart opp i forhold til i fjor.

Tillit til regjeringen har gått tydeligst ned. 50 % av de spurte gir denne gang karakterene 6 eller høyere, mot 60 % i fjor. Noe av forklaringen på at regjeringen gjør det svakere enn for eksempel Stortinget, er nok at regjeringen er sammensatt fra én politisk side, mens Stortinget favner alle politiske avskygninger.

Privatiseringens politikk

En av de debatter som ble lagt merke til under Arendalsuka var Unios «velferdsduell» mellom byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen og Frps nestleder Terje Søviknes.

Konkurransemodellen som har gitt stadig mer privatisering av Velferds-Norge, har sitt utgangspunkt i EØS-avtalen tidlig på 1990-tallet. Dette slår FAFO-rapporten «Når velferd er til salgs» fast. En faktarapport som sto sentralt i flere debatter på Arendalsuka. Etter EØS-avtalen forpliktet Norge seg bl.a. til å gjennomføre anskaffelsesdirektivene i norsk rett. EØS-reglene om offentlige anskaffelser var ikke bare interne retningslinjer for forvaltningen, men regler som var ment å gi private rettslige krav overfor forvaltningens innkjøp. Etter hvert økte imidlertid den politiske viljen til privatisering, selv om det var partipolitiske forskjeller.

Et godt eksempel på disse forskjellene kom fram i debatten mellom Terje Søviknes og Raymond Johansen.

- Det er greit å tjene penger her i landet – også innen velferden, ble understreket av Frp. Tallene viser at børsnoterte selskaper skal ha ført ut fra Norge mer enn 100 millioner skattekroner – avkastning fra barnehagedrift og sykehjem. Raymond Johansen svarte at han var ideologisk mot at børsnoterte selskaper i skatteparadiser utførte skattekroner fra landet. Det er i dag sju konsern i norsk arbeidsliv som dominerer den private velferden. Dette er ikke bra, understreket han.

Det er også interessant, ifølge FAFO-rapporten, at studier peker på at potensialet for å høste økonomiske gevinster av å inkludere private aktører er større innenfor tekniske tjenester enn velferdstjenester. Dessuten har kostnadsbesparelsene av å inkludere private aktører i markedet for offentlig finansierte tjenester avtatt over tid. Et av Frps kjerneargumenter er at kvaliteten blir så mye bedre med privatisering. Forskningsstudiene forteller at det er ingen entydig sammenheng mellom private velferdsløsninger og høyere kvalitet på tjenestetilbudet.

Hva skjer med lønn, pensjon og arbeidsvilkår?

Hvilke krav til lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår kan man sette ved privatisering av offentlige velferdstjenester? Er det rimelig at det skal være like vilkår når tjenester blir privatisert, eller når det offentlige kjøper inn tjenester som de selv også leverer? I FAFO-rapporten stilles nettopp dette spørsmålet, og det berører selve konkurranseforholdene i markedet.

Bør lønns-, arbeids- og pensjonsvilkårene være like uavhengig av sektor, når de utfører de samme skattefinansierte offentlige oppgavene? Med et krav om like vilkår kan det argumenteres for at det dermed ikke er lønn, arbeidsvilkår og pensjon som gjøres til gjenstand for konkurranse, at det dreier seg om kostnadseffektivitet, kvalitet eller for eksempel tjenesteinnovasjon. Er det så mange kroner å hente utenom lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår, når de private selskapene også skal sikre fortjeneste til sine eiere? Og er de private selskapene virkelig så mye mer effektive enn de offentlige virksomhetene? Trolig ikke. Det er ikke så mye annet enn lønn, pensjon og arbeidsvilkår å spare inn på, dersom et anbud skal vinnes på ren økonomi.