Arbeidslivet etter pandemien

Etter halvannet år med pandemi, begynner det å komme gode nyheter. Antall sysselsatte i mai i år var på 2 737 000, nesten like mange som før pandemien slo til. Det er fortsatt 4,9 % helt arbeidsledige av den totale arbeidsstyrken, men dette tallet har sunket raskere enn mange har fryktet.

Tekst og foto: Carl-Erik Christoffersen

Nok en gang ønsker vi å se inn i framtidens arbeidsliv. Bl.a. har vi tatt for oss to offentlige utredninger som ble ferdigstilt i løpet av første halvår (Kompetanse, aktivitet og inntektssikring (Sysselsettingsutvalget) og Norge mot 2025). I begge disse to har man forsøkt å se inn i framtiden og hvordan arbeidslivet kan bli i årene framover.

Leder for utvalget Norge mot 2025, Jon Gunnar Pedersen, understreker at pandemien har rammet urettferdig. - Vi fikk en massearbeidsledighet samtidig som mange sitter like godt i det eller bedre enn før. Vi fikk både medisinske, økonomiske og sosiale skadevirkninger som vil merkes i lang tid, og kanskje undervurderes nå som vi ser slutten av pandemien nærme seg, sier han. Pandemien var ikke en økonomisk krise, men den skapte en.

En alvorlig knekk
Den norske økonomien fikk en alvorlig knekk i fjor. Faktisk hadde vi det sterkeste tilbakeslaget etter andre verdenskrig. Som utvalget peker på: Norge i 2025 vil se helt annerledes ut enn i 2019. Den ekstra bruken av oljepenger innebærer at kostnadene ved krisen ble skjøvet inn i framtiden. Konsekvensene av økt statlig pengebruk blir enten reduserte offentlige utgifter, mer skatt eller en kombinasjon av dette.

- Det norske velferdssamfunnet er avhengig av at en stor andel av de i yrkesaktiv alder er sysselsatt, understreker Jon Gunnar Pedersen. For arbeidslivet vil effekten av pandemien være at det må ha stor mobilitet, omstillingsevne og høy kompetanse. Som begge de nevnte NOU’er peker på, må vi satse på økt etter- og videreutdanning slik at arbeidstakerne har den nødvendige kompetansen for å møte framtidens arbeidsliv. Allerede Darwin påpekte at det er hverken den sterkeste eller smarteste som overlever, men den mest omstillingsdyktige, sier Pedersen.

- De fleste må nok i tiden framover fortsatt møte på fast arbeidsplass, mener han. Samtidig har hjemmekontor, ny logistikk, kommunikasjon over nettet og nye muligheter for digital verdiskapning tatt oss et langt sprang mot nye arbeidsformer.

I en rapport fra OsloMet ønsker sju av ti arbeidstakere å fortsette med hjemmekontor også etter pandemien. Ifølge kommunenes organisasjon (KS) vil tre av fire kommunetopper fortsette med hjemmekontor, som de ser på som en god løsning. Mange arbeidsgivere snakker nå om «hybrid-kontorer», at man kan veksle mellom kontoret på arbeidsplassen og hjemmekontor. Med andre ord blir det ikke et enten/eller.

Hva med digitale møter, vil vi velge det i stedet for jobbreiser? På det området kan det kanskje være grunn til å være skeptisk. Antall flyreiser ble redusert over natten da pandemien blomstret opp, men nå melder flyselskapene at trafikken er nesten tilbake på «normalt» nivå igjen. Riktig nok må mange av disse reisene knyttes til fritidsreiser i sommer, men hvis virksomhetene ikke forstår nødvendigheten av tilrettelegging og en total holdningsendring, vil dette være usikkert.

Nye arbeidsmåter?

- En viktig del av pandemien er at noen av de nye arbeidsmetodene etterlater seg mindre avtrykk på klima og naturforbruk enn de gamle. Det bør vi støtte opp under, mener Jon Gunnar Pedersen. Mer effektiv ressursbruk er et fellesgode, mener han.

Fagsjef Henrik Dahle i Unio har sittet i Arbeidsdepartementets gruppe, som skulle se på «hjemmekontorforskriften». Ifølge ham har notatet, som nå har vært på høring, flere utfordringer. Departementet går langt i å si at arbeidsgiver kan pålegge bruk av hjemmekontor under normalsituasjon, i kraft av sin styringsrett. - Det er noe de bare kan glemme, sier han. Bruk av hjemmekontor skal være basert på frivillighet, med mindre det foreligger en unntakssituasjon som krever myndighetspålagt hjemmekontor, understreker Henrik Dahle. Dette blir også fremhevet i Akademikerforbundets høringssvar til departementet.

Mange som har sittet på hjemmekontor i løpet av pandemien har savnet sosial kontakt med kolleger. Både Akademikerforbundet og Unio støtter derfor det som skrives om at virkeområdet utvides til også å omfatte det psykososiale arbeidsmiljø.

«Jobb når du vil og hvor du vil», men hvem er det som tar vare på deg, og når kan arbeidsgiver pålegge deg arbeid? Dette har vært sentrale spørsmål i diskusjonen. En del av dem som ble satt på hjemmekontor nevner fleksibiliteten som et stikkord. Måtte du ut en tur midt på dagen, kunne dette bli tatt igjen utover ettermiddagen og kvelden. Men hvor går grensen mellom familieliv og arbeidstid? Nettopp derfor har det vært viktig at arbeidstid ble omtalt i forslaget til forskrift.

Ikke alle av «hjemmekontoristene» hadde et ekstrarom (kontor) hjemme. Noen ble sittende ved kjøkken- eller salongbordet.

- Arbeidsgiver har ikke noe med hvordan jeg innretter stua eller soverommet mitt, understreker Henrik Dahle. Samtidig er det arbeidsgivers ansvar å tilrettelegge arbeidsplassen. Hvilket utstyr som stilles til disposisjon kan også ha betydning for det fysiske arbeidsmiljøet, sier han. Ifølge Henrik Dahle er det derfor viktig at arbeidsgivers ansvar for utstyr til hjemmekontor fremheves i utkastet til forskrift.
Kampen om arbeidsplassen

I forbindelse med høringsprosessen er mange av høringsinstansene opptatt av hvilke rettigheter arbeidstakeren skal ha når vedkommende jobber på hjemmekontor. Det er selvfølgelig viktig at arbeidsgiver, så langt det er mulig, har det samme ansvaret for arbeidstakeren når det gjelder utstyr, forsikringer, arbeidstid, et fullt forsvarlig arbeidsmiljø m.m. Bruk av hjemmekontor må avtales og ikke pålegges og arbeidsmiljølovens regler bør gjelde fullt ut. For mange arbeidstakere i ulike tidsklemmer, har hjemmekontor vært en befrielse under pandemien.

- Pandemien har nok vært en «game changer», hvor vi fremover vil se langt flere avtalte ordninger om bruk av hjemmekontor, sier Henrik Dahle.

Samtidig vil han peke på at mange arbeidsgivere har signalisert at de vil redusere antall kontorarbeidsplasser.

- Mindre areal betyr ofte penger spart. Det betyr at mange arbeidstakere må forberede seg på at de kanskje må jobbe hjemmefra enten de vil det eller ikke. Det kan også utfordre selve fundamentet i den norske arbeidslivsmodellen, faste ansettelser, ved at veien blir kort til status som selvstendig oppdragstakere, hvor du selv også må stille med kontorplass. Dersom det skulle bli et premiss i arbeidslivet, vil risiko skyves fra arbeidsgiver og over på arbeidstakerne. Derfor mener jeg det nå er viktig at fagbevegelsen, i tillegg til å utvikle et godt regelverk for bruk av hjemmekontor, også hegner om retten til en kontorarbeidsplass, understreker Henrik Dahle.

Norske arbeidsplasser i det globale bildet

Hvordan ser norske arbeidsplasser ut i et globalt bilde? Den kinesiske kjøpelysten av norske arbeidsplasser har vært stor i flere år. Elkem er i dag et kinesisk selskap, det samme med Rec Solar, Opera Softwear, Atlantis, Awilco Offshore og Voss Water. I tillegg har de kjøpt seg stort inn i Orkla og de er medeier i Telenor for å nevne noen. Spørsmålet er hvilken effekt dette kan ha på norske arbeidsplasser hvis vi får en tilsvarende floke à la Nobelprisen til kinesiske dissidenter.

Vi fikk litt erfaring med dette etter at Nobelprisen ble tildelt en kinesisk dissident. F.eks. kan det være nyttig å spørre den norske sjømatindustrien om effekter de opplevde. Det kinesiske markedet ble raskt stengt for de norske varene, noe som igjen sterkt berørte norske arbeidsplasser.

Et annet eksempel på norske arbeidsplasser i spill var når Bergen Engines, eid av tyske Rolls-Royce (BMW-konsernet), skulle selges. Motorfabrikken i Bergen har over flere år hatt leveranser til blant annet Forsvaret. Men da det russiske selskapet THM ønsket å kjøpe Bergen Engines, ble det full forvirring. Trolig ville ikke en overtakelse hatt mye å si for de norske arbeidsplassene, siden det er i russiske interesser å være godt plassert i Norge. Men en sikkerhetsmessig utfordring ble det for myndighetene.

Langsiktig politikk viktig

Da pandemien slo til, fikk vi oppleve hvor viktig det er å ha et langsiktig og globalt blikk på norske arbeidsplasser. I stedet for å la norske bedrifter produsere verneutstyr til bruk på sykehusene under pandemien (som vi hadde gjort til produksjonen ble nedlagt), var regjeringens beredskapsplan å kjøpe dette fra Kina. Problemet med det var at det var i Kina pandemien oppstod, og de trengte derfor utstyret selv. Tilsvarende ville vi kjøpe vaksine fra bl.a. England, men også engelskmennene ville ha den selv.

Danskene har et prinsipp at det er kun danske statsborgere som kan kjøpe tomter i Danmark. Til sammenligning har vi i Norge solgt unna enorme landeiendommer til Google og andre utenlandske investeringsselskaper. De har blitt solgt for svært gunstige priser (for kjøperne) og langt under det de er verd. Dessuten har kjøperne blitt lovet krafttilgang til svært gunstige priser. Er det slik at vi selger Norge til utlandet bit for bit?

Den norske modellen

Utvalgsleder Jon Gunnar Pedersen nevner bl.a. partsamarbeidet som viktig for at vi klarte oss bra gjennom pandemien. Og den norske modellen er tuftet på et tillitssamfunn. Så hvordan vil den norske modellen og trepartssamarbeidet stå seg i møte med noen av de selskapene som er nevnt over?

En viktig hensikt med den norske modellen, er at de ansatte skal kunne ha påvirkning der hvor beslutningene fattes. Dette har vært sett på som svært positivt. Modellen bygger på den sosialdemokratiske kultur og verdier. Slike verdier savnes i mange av de land som nå eier en rekke arbeidsplasser i Norge.

Den nordiske ledelse kjennetegnes ved flate hierarkier, en høy grad av involvering, gjensidig respekt og delegering av ansvar. Den amerikanske (også kalt globale) ledelse kjennetegnes av en mer autoritær ledelse med styring, rapportering, kontroll og et stort individuelt prestasjonsfokus. Den norske modellen har ført til stor organisasjonsgrad blant arbeidstakerne, mens USA er blant landene med minst (noe over 10 %). I Norge dekkes nesten 80 % av arbeidsstokken av en tariffavtale, mens i USA er tilsvarende tall rundt 15 %.

Til tross for at fagorganisasjonene har stor legitimitet i de årlige meningsmålingene om norsk arbeidsliv, er det usikkert hvor mye det teller i møte med utenlandske eiere der partsamarbeid og ytringsfrihet ikke har en like sentral plass i kulturen som hos oss. Vi må kunne forvente at så lenge virksomheten fungerer slik som eierne finner det hensiktsmessig vil det være få utfordringer. Men om det skulle begynne «å skurre», vil det være naturlig å tenke seg noe tilsvarende det som skjedde etter Nobelprisutdelingen i 2010.

Jobbskaping i et post-pandemi arbeidsliv?

- Det finnes selvfølgelig ikke et rett tidspunkt for en pandemi, sier forbundsleder Alfred Sørbø. Da landet ble lukket i mars 2020, førte det til en rekke permitteringer og etter hvert også helt arbeidsledige. Det var derfor klart for de fleste at det grønne skiftet ville gå mye raskere for det norske arbeidsmarkedet enn vi hadde sett for oss.

- Pandemien tvang oss til å tenke nytt, mener han. Det norske velferdssamfunnet er avhengig av at en stor andel av de i yrkesaktiv alder er sysselsatt. Kompetanse var, ifølge de to NOU’er vi har vist til her, viktig for framtidens arbeidsliv. Og ifølge ekspertene har vi nok kompetanse i det norske arbeidslivet til å omstille oss fra et petroleumsavhengig samfunn. Dessuten er ekspertene optimistiske for arbeidslivet etter pandemien. F.eks. har det blitt etablert flere nye virksomheter i år enn det har vært konkurser samt at det har gått raskere å få sysselsatt arbeidstakerne enn hva som ble forventet. Dette lover godt i forhold til de dystre rapportene som kom i sommer fra det internasjonale energibyrået (IEA) og fra FNs klimapanel, sier Alfred Sørbø. Fagorganisasjonene må påse at vi ikke skusler bort denne sjansen.