1. juli 2015 ble arbeidsmiljøloven blant annet endret for å gjøre det enklere å ansette midlertidig

Særlig betydningsfull er endringen der man etter den nye ”generalparagrafen” åpner for midlertidig ansettelse i inntil ett år uten begrunnelse.

I følge SSBs arbeidskraftundersøkelse er det blitt flere midlertidig ansatte. I 2. kvartal 2016 var det 218 000 midlertidig ansatte, 19 000 flere enn i samme kvartal året før. I helse- og sosialtjenester økte tallet på midlertidig ansatte med 9 000. Samlet for alle næringer vokste omfanget av midlertidige ansettelser fra 8,0 til 8,8 prosent. Midlertidige ansettelser var vanligst innenfor personlig tjenesteyting samt overnattings- og serveringsvirksomhet med henholdsvis 17 og 14 prosent. Deretter fulgte undervisning samt helse- og sosialtjenester med andeler på henholdsvis 14 og 13 prosent. Minst andel midlertidige ansettelser hadde finansierings- og forsikringsvirksomheten med 3 prosent av alle ansatte.

Tallene er ikke overraskende. Dette er fra regjeringen en villet og ønsket utvikling. Sett fra fagforeningenes ståsted, er det ikke ønskelig at en større andel av arbeidsstyrken er midlertidig ansatte, med de konsekvenser dette får når det gjelder økonomisk trygghet og forutsigbarhet knyttet til familieplanlegging og boliginvestering. Veksten kan være en indikasjon på at man utnytter de nye mulighetene til å ansette midlertidig der man tidligere ville tilbudt fast stilling.

Observasjonsperioden er for kort til å kunne analysere en mulig sekundærgevinst der flere midlertidig ansatte i etterkant får fast jobb.

Det kreves et grundig forskningsarbeid om man skal kunne påvise effekten av lovendringen.

I privat sektor bemannet man tidligere opp med faste stillinger når utsiktene var gode eller man hadde gode ordrereserver. Arbeidsstyrken ble redusert når etterspørselen gikk ned. Når landet nå befinner seg i en lavkonjunktur, vil man statistisk ikke ha det samme grunnlaget når man skal sammenligne omfanget av midlertidighet. I en periode med økning av arbeidsledigheten, vil det bli en utfordring å fastslå om økt bruk av midlertidighet har vært et virkemiddel til å få flere i arbeid eller om økningen skyldes ren utnyttelse av mulighetsrommet som er gitt ved endring i Arbeidsmiljøloven. Fra NHOs side mener man at ledigheten ville vært høyere om muligheten til midlertidige ansettelser ikke hadde eksistert. De mener bedriftene trenger fleksibiliteten i usikre perioder.

 Sysselsettingen i offentlig sektor er i mindre grad konjunkturstyrt og økningen i antall midlertidig ansatte vil lettere kunne sammenlignes over tid. Den ovennevnte økningen av midlertidighet innen undervisning og helse- og sosialtjenester med andeler på henholdsvis 14 og 13 prosent lar seg ikke forklare med usikre tider. Her er det grunn til å være kritisk og følge utviklingen nøye!