Å være frilanser, hva innebærer det?

Artikkelen vil ta for seg begrepet frilanser, og hvilke konsekvenser det har å arbeide som frilanser. Vi må først klarlegge hva begrepet frilanser betyr. Hvem er egentlig å anse som en frilanser?

Tekst: Advokat Bjørn Bråthen. Oppdatert av Linn Marie Rørvik.
 
Vi har grovt sett tre alternativer mht. hvilken bås man havner i. Man er enten ansatt som arbeidstaker i en virksomhet eller så er man selvstendig næringsdrivende eller så er man frilanser.  

Folketrygdlovens § 1-9 gir en slik definisjon av begrepet frilanser: «Med frilanser menes enhver som utfører arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse, men uten å være selvstendig næringsdrivende».  

En frilanser er derfor kort fortalt en person som påtar seg enkeltstående oppdrag for andre og som ikke er ansatt fast eller midlertidig hos en arbeidsgiver. En frilanser har heller ikke et eget firma og har da heller ikke et eget organisasjonsnummer. Et nærliggende begrep, som langt på vei dekker frilanserbegrepet, er oppdragstaker. Ved vurderingen om man kan anse seg som en frilanser avgjøres dette av om man arbeider selvstendig uten andres ledelse og instruksjonsmyndighet. Det kreves også at vedkommende har oppdrag for flere personer eller virksomheter. Det forutsettes at vedkommende påtar seg tidsbegrensede oppdrag. Blir oppdragene for lange, f.eks. mer enn ett år, vil det kunne stilles spørsmål om oppdraget i realiteten må anses som et arbeidsforhold. Hvilke regler gjelder så for en frilanser?
 
En frilanser vil f.eks. ikke være momspliktig. Vedkommende vil ikke ha noe ansvar for å føre regnskap. Skattevesenet vil allikevel kreve en oversikt over inntekter og utgifter når de skal fastsette vedkommendes skatt det enkelte år. Frilansere behandles skattemessig på samme måte som ordinære arbeidstakere. De må skrive skattemelding og de får minstefradrag mv. som alle andre. Oppdragsgiver har ansvar for å foreta forskuddstrekk og må betale arbeidsgiveravgift.

Har en frilanser de samme rettighetene som en ordinær ansatt?  

Svaret blir et klart nei. Det kan umiddelbart fastslås at en frilanser ikke har krav på sykepenger fra den som er oppdragsgiver. Dette innebærer at frilanseren ved sykdom ikke får sykepenger for de første 16 dagene, arbeidsgiverperioden. Fra den syttende dagen er reglene for sykepenger de samme for frilansere som for arbeidstakere. Sykepengegrunnlaget for frilansere er begrenset til seks ganger grunnbeløpet i folketrygden. Frilansere har også krav på sykepenger ved gradert sykmelding. Beregningen av sykelønnen tar utgangspunkt i gjennomsnittet av inntektene frilanseren har hatt i de siste tre månedene forut for sykdommen. Frilansere kan også ha krav på arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd dersom de fortsatt er syke etter utløpet av sykemeldingsperioden.  

Dersom frilanseren blir uten arbeid, vil vedkommende bli omfattet av dagpengeordningen ved ledighet. Frilansere har ikke krav på yrkesskadetrygd eller noen form for pensjonsordninger. Vedkommende har for eksempel ikke krav på at oppdragsgiveren tar med frilanseren i sin OTP (lov om obligatorisk tjenestepensjon).  

Frilanseren har heller ikke krav på feriepenger fra oppdragstaker i det vedkommende vil falle utenfor ferielovens regler. Frilanseren kan kompensere disse forholdene ved å tegne forsikringer, f.eks. frivillig tilleggsforsikring ved sykdom. Videre kan frilansere tegne frivillig yrkesskadeforsikring. Det kan også tegnes frivillig yrkesskadetrygd hos NAV. Og man kan tegne egne private pensjonsforsikringer.
 
Frilanseren vil nok også som hovedregel falle utenfor arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljølovens § 1-8 definerer begrepet arbeidstaker som enhver som utfører arbeid i en annens tjeneste. En frilanser er jo ikke å anse som en som arbeider i en annens tjeneste. En frilanser faller i prinsippet utenfor arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven. Frilanseren risikerer også å falle utenfor en rekke andre lover. Eksempler på slike lover er ferieloven, lønnsgarantiloven, permitteringslønnsloven og yrkesskadeforsikringsloven. Frilanseren vil dermed regelmessig ha et dårligere vern enn om vedkommende hadde vært arbeidstaker i en virksomhet.